I disse «hjemløse» tider når en del stortingspolitikere, UFB-ere (Uten Fast Bosted), beriker seg på pendler-ordningen til Stortinget.

Det snakkes og skrives om «politikerforakt» og at en slik misnøye med våre høyest folkevalgte er farlig. Det skaper bare mistillit til demokratiet som i alle fall folk på Stortinget, mener er den beste styreformen mennesker kan være velsignet med.

Stortinget bryter § 1 i Grunnloven

Hvorfor er det mistillit og forakt? Hver 17.mai tales, synges og skåles det til Grunnloven og frihetens pris. Vi lykkeønsker hverandre fortsatt med slutten på danskeveldet og adelskapet i 1814. Sannheten er at i løpet av de siste 207 år har Stortinget stilt vårt land under fremmende makters rådighet. Vårt demokrati har avskaffet sjølråderetten på de viktigste områdene både innenriks og utenriks. Stortinget har åpent brutt Grunnlovens paragraf 1: » Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike». Alt som het norsk sikkerhetspolitikk er nå underlagt USAs og NATOs militærregime. Norsk lov er underlagt EFTAs domstol og EUs overvåkningsorgan, ESA.

Store verdier som tilhørte fellesskapet er solgt ut til utenlandske selskaper. De representanter og partier som har forvaltet flertallets makt i Stortinget i de siste 50 år har benyttet seg av parlamentarismens muligheter til å gjøre vold på Norges selvstendighet. Dansketiden som vi trodde var avskaffet i 1814, har bare tatt en ny form og gjemt bak en ny maske.

Politikerne har adlet seg selv

Stortinget er brukt til å skape en ny adel – en politikeradel som fritt og uten skam tiltar seg rettigheter som ingen andre mennesker har, utenom storkapitalens forvaltere. Ikke rart det skapes forakt. De dansk-norske baroner og andre stormenn bestemte selv over egne rettigheter og privilegier. De bestemte over virksomheter i landbruk, i gruver, i skog og fiske. De lagde egne lover for seg selv og andre lover for allmuen. Selv lover som var allmenngyldige ble praktisert som klasselover.

I dag er det heller ikke likhet for loven, selv om loven skal være lik for alle. Mellom valg hvert fjerde år styres Stortinget på en eneveldig måte, uavhengig av valgløfter og uten kontakt med menneskene de er satt til å styre. Som adelen før 1814 bestemmer representantene egenrådig sine egne privilegier. Stortinget gir bukkene havresekken der de stemmer for personlige fordeler som reise- og kostgodtgjøring, gratis feriereiser, fratredelsesytelser, etterlønn, feriegodtgjørelse, permisjon med godtgjørelse, utgiftsdekning, ulike serviceordninger og pensjon. Ingen ber om dokumenterte begrunnelser for ytelsenes størrelse eller nødvendighet, noe som ellers strengt kreves for rettighetene til vanlige arbeidstakere.

Ingen likhet for loven

Helt til det siste har Stortinget som institusjon godtatt representantenes vilkårlige bruk og omgang med rettighetene. Alle direktørene for stortingsadministrasjonen har «forstått» og «unnskyldt» dem som åpenbart har misbrukt ordningene med at regelverket har vært «vanskelig» å sette seg inn i. Denne kulturen som har eksistert i landets høyeste styringsorgan, har gitt rom for at man har tatt seg vel til rette med stor selvfølgelighet. Administrasjonen har sett seg selv som en tilrettelegger; ikke kontrollmyndighet.

Skandalene som i de siste årene har blitt avslørt er ikke bare personlige men institusjonelle. Ingen regjeringspartier har lagt noen pinner i kors for å renvaske Stortinget for å gi uberettigete, rause pengegaver til dem som tilsynelatende føler seg hevet over vanlige menneskers liv og levnet.

Ta de som NAV feilaktig mente hadde misbrukt reglene for ytelser og som fikk fengselsstraffer, fiskere som fikk konfiskert fangstene når de har fylt ut skjemaer feilaktig, kvinner som mistet retten til foreldrepermisjon fordi de rotet med lønnsinntekt og næringsinntekt, arbeidsløse mister dagpenger for å ha krysset feil på meldingskortet og studenter som har oppgitt feil bosted mister studiestøtte som straff.

Lover som skulle forhindre misbruk er har dobbelt bunn. Den fritar kong Salomo men straffer Jørgen Hattemaker. Det betenkelige er at om de får bot og straff sitter de fortsatt på sine plasser i Stortinget, ut perioden med de samme privilegier. Det er på tide å kreve tilbakekallingsrett av representanter som åpenbart skor seg på ordningene og frynsegodene.

Velgerne må kunne kalle tilbake sine kandidater

Den parlamentarismen som på mange måter utøves i demokratiets navn er uakseptabel. Der har vi faktisk mye å lære av parlamentet på Cuba der man velger personer, ikke partier, med tilbakekalling når velgerne krever det. Jo da. Vi hørte den ironiske latteren fra de som mener at USA er fortsatt demokratiets fyrtårn også for Norge. De hever i sin arroganse øyenbrynene mot de som mener at noe er bra på Cuba; et diktatur vi må forakte. ,

Etter mange opplevelser i relativt langt liv i norsk politikk, innenfor og utenfor parlamentariske styringsorganer, påstår jeg at vår narsissistiske selvopplevelse av norsk demokrati fører til at den råtner på rot. En ting er at folk utvikler politikerforakt. Nå er det på tide å se på Stortingets rolle som institusjon. En institusjon som har tilrettelagt for- og i flere tiår vendte det blinde øyet til ukulturen. Vi bør nå kunne snakke om en betimelig Stortingsforakt.

Harald Reppesgaard.
Norges Kommunistiske Parti

Artikkelen har tidligere blitt publisert i avisen Friheten

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.