Vi har lovfestet ytringsfriheten i Norge. Hvilke ytringer er det da som trenger et forsvar? Og hvorfor?

Vi har vært gjennom en kraftig uenighet i Rødt. Først da fylkesstyret i Nordland ga sin fulle støtte og tillit til Per Gunnar Skotåm. Og nå sist da nominasjonskomiteen satte ham på 1. plass på fylkestingslista i Nordland. Bakgrunnen for denne konflikten er Skotåms rolle som styreleder i Mot dag, som eier bloggen Steigan.no.

De som har vært mest aggressive og har forventet reaksjon og handling i denne saken, mener denne konflikten handler om dette: at Rødt ikke kan kobles til en blogg som ytrer transfobe og rasistiske ytringer, videreformidler russisk propaganda og på mange måter viser oss meninger og holdninger vi ikke liker, og som vi gjerne så at ikke fantes, samt at Steigans politiske prosjekt ikke er forenlig med Rødts politiske plattform. 

Jeg er uenig i denne tolkningen

Jeg mener at konflikten har sitt utspring i ulik oppfatning av ytringsfriheten, hvordan vi skal tolke Rødts syn på den, hvordan vi skal forsvare den og hvorfor den er så viktig i et demokrati.

Etter mitt syn betyr forsvar av ytringsfrihet i ytterste konsekvens også kan innebære å legge til rette for de ytringene vi ikke liker, altså bidra aktivt til meningsmangfold.

For hvordan kan vi ta avstand fra en hel blogg uten at vi samtidig tar avstand til våre egne holdninger til ytringsfriheten? Videre må «Steigans politiske prosjekt» klargjøres tydeligere før vi kan mene at det er i strid med Rødts politikk, for hva er egentlig Steigans politiske prosjekt? Og hva ligger egentlig i partiets holdning til å forsvare ytringsfriheten?

  • Rødt ser på ytringsfrihet som et gode, ikke en fare.
  • Vi er også kritiske til monopoliseringen av Internett og sosiale medier som tillater for eksempel Facebook å sensurere ytringer etter eget forgodtbefinnende.
  • For at ytringsfriheten skal kunne praktiseres er vi avhengige av frie og uavhengige medier.

Rødt er kritisk til monopolisering av internett og sosiale medier, noe som kommer til å fortsette hvis vi ikke støtter de uavhengige mediene på nettet. Det ligger ingen føringer i Rødts program for innholdet i de frie og uavhengige mediene vi mener å være avhengige av. Alle ytringer som ikke rammes av loven, er da ifølge vårt program et gode, ikke en fare. Selv de ytringene og meningene vi er dypt uenig i.

Jeg er uenig med dine meninger, men vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem»

Dette er Voltaires syn på ytringsfrihet, oppsummert av Evelyn Beatrice Hall.

Hva innebærer egentlig Voltaires syn på ytringsfriheten?

Hvilke konsekvenser har det for oss hvis vi skal leve etter dette synet? Og hvilke konsekvenser har det for oss hvis vi ikke gjør det? Det er, etter min mening, siste del av setningen som er interessant. Hva ligger det i å forsvare noens rett til å ytre seg?

Vi har ytringsfrihet i Norge hvilket betyr at alle ytringer er lovlige, med mindre de rammes av loven som rasistiske, hatefulle ytringer som er egnet til å hindre andre i å ytre seg.

Dette er den eneste innskrenkningen av ytringsfriheten vi bør tolerere. Hvorfor? Fordi det i den ligger en erkjennelse av at ytringsfriheten kan begrenses. Gjennom trusler og sjikane. Når man allerede har erkjent at det er mulig å begrense ytringsfriheten, foretrekker jeg at rettsstaten begrenser den, enn at pøbelen gjør det.

Trenger man da å forsvare noens rett til å ytre seg? Det ligger jo i loven. Hvilke ytringer er det da som trenger forsvar? Jeg tror det er de ytringene som de fleste av oss ikke liker. De som er så marginale at de lett kan knebles eller kategoriseres som konspirasjoner, sølvpapirhatter eller bare koko.

Men dette er virkelighetsoppfatningen til noen mennesker. Skal disse knebles, ignoreres, latterliggjøres og marginaliseres? Eller skal vi møte disse meningene på demokratisk vis, gjennom ordskifte, meningsutveksling og debatt? Jeg mener det er den siste løsningen som er rett. Trollene lever godt i mørket, men når sola skinner på dem, sprekker de. Å undertrykke disse meningene og ytringene vil etter min mening kun forsterke dem og la dem vokse i mørket.

Og ville samfunnet blitt noe fattigere uten dem?

Jeg mener at svaret på det er et utvetydig ja. For uten ytterpunktene blir sentrum mindre, smalere, og de mer moderate stemmene på hver fløy blir de nye ytterpunktene. Og så har vi det gående.

Så lenge vi har ytterpunktene kan vi som ikke er der, føle oss ganske trygge på at vi befinner oss innenfor «normalen». Uten disse referansepunktene kan vi risikere at selv det minste avvik fra «normalen» blir sett på som ekstremt. Det er det nok ikke mange som ønsker. Det ville heller ikke være bra for samfunnet, demokratiet og det offentlige ordskiftet.

Videre tror jeg at de ytterliggående ytringene og meningene også er viktige for oss alle i vår søken etter eget ståsted. Ved å oppdage hva vi ikke liker, hva vi finner støtende, oppdager vi også hva vi ikke mener. Og på den måten kommer vi nærmere hva vi faktisk mener og kan stå for.

Så er det jo enkelte som mener at disse ytringene er farlige fordi de kan trekke folk til seg og verve tilhengere til deres syn. Derfor bør vi ikke bidra til deres eksistens. Derfor bør de helst forbigås i stillhet og kun aller nådigst aksepteres. Færrest mulig bør lese dette, og man skal i alle fall ikke bidra til spredning.

Vi må snakke sammen

Det er nok riktig at disse ytringene kan verve noen. Men jeg tror også at en åpen debatt om disse ytringene og meningene også kan gjøre det motsatte. Gjennom debatten kan vi belyse saken så godt at det hjelper folk til å se feilene i enkelte av påstandene. Men da må vi snakke sammen.

Å ha tillit til at medlemmene i et samfunn er i stand til å vurdere informasjon og foreta, ut fra deres ståsted, et riktig valg, er selve fundamentet i et demokrati. Det er også retten til å målbære sin mening, selv om den av andre regnes som farlig eller uheldig for samfunnet.

Fravær av denne tilliten er etter min mening en fallitterklæring. Ikke bare innebærer den en manglende tro på våre medmennesker og dermed også demokratiet, men også en manglende tro på eget syn og egen evne til å målbære det synet.  Da har man gitt opp demokratiet. Hva blir da løsningen?

Et misantropisk syn som dette er begynnelsen på et ønske om å beskytte folk mot skadelig påvirkning fra publikasjoner. Det er dessverre allerede gjort og gjøres fremdeles i en del totalitære styresett. Tidligere kaltes det bokbål. Nå kalles det bare sensur.

Én sannhet og én godtatt mening?

Dette betyr at disse ytringene må være tilgjengelig for oss alle og konsekvensen av det er at vi faktisk må og bør forsvare deres rett til eksistens og publikasjon. Selv de ytringene vi finner farlige, uheldige eller rett og slett bare dumme. Forutsatt at vi stiller oss bak Voltaires utsagn. Det betyr i ytterste konsekvens ikke bare å forsvare retten til lovlige ytringer, men faktisk legge til rette for at alle lovlige ytringer har en offentlig plattform. Det motsatte vil bare føre til en ytterligere marginalisering av de allerede sære meningene samt en videre innsnevring av meningsrommet i det offentlige ordskiftet. Det blir som å skrelle en løk. Tar vi bort det ytterste laget mange nok ganger sitter vi igjen tomhendt. Ingen ytringsfrihet. Én sannhet og én godtatt mening.

Denne virkeligheten tror jeg ikke mange ønsker.

Vi bør også ha i tankene at svært mange fremdeles mener at Rødts politikk og meninger er ytterliggående. Da bør vi være svært forsiktig med å angripe andres rett til ytterliggående meninger og ytringer. Ved å gjøre det legitimerer vi denne typen innsnevring av meningsrommet, og hvem står da for tur? Å bidra til å kneble andre ytterliggående meninger og ytringer er derfor å åpne for det samme mot oss selv i neste omgang.

Jeg kan forstå at et parti som får mindre enn ti prosent oppslutning kan finne det vanskelig å tro at folk flest vet sitt eget beste og er i stand til å ta gode og kvalifiserte beslutninger. Allikevel vi tro på det. Hvis ikke ender vi opp på samme sted som tidligere forsøk på å innføre et samfunn bygget på kommunistiske verdier.

Kjetil Sørbotten

1.kandidat Rødt Fauske

Les også andre innlegg om ytringsfrihet i TrønderRød

  1. Kloke betraktningar av Sørbotten. Det har hagla med påstandar om Steigan som formidlar av transfobi og russisk propaganda. Eg har lese den «transfobe» teksten, og fann at fagfolk på kjønsfeltet orienterte om problem knytt til m.a. kjønnskvotering. Mi erfaring er at Steigan jamne over har god kjeldedekning for eventuelt «kontroversielle» påstandar. Raudt hevdar å vere eit demokratisk parti. Det inneber at ein må handtere synspunkt ein ikkje likar, på demokratisk vis, mao. med motargument. Å bannlyse Steigan på generelt grunnlag er ein middelaldersk metode og harmonerer ikkje med bildet av Raudt som eit ope, demokratisk parti.

  2. Volraire sitatet er IKKE av Volraire, noe som burde være kjent nå. Det er av Evelyn Beatrice Hall og er hennes oppsummering av Voltaires meninger. Hall oppsummerte dette nærmere 100 år etter Voltaires død.

    Om steigan.no så er forfatteren sterkt knyttet til den bloggen og dermed er dette et partsinnlegg for en av sidene og bærer betydelig preg av det. Å dra inn Voltaire for å forsvare en antitrans blogg er groteskt og butde forlengst vært satt i samme bås som Tjen folket mm.

    • Det står i teksten akkurat det du påpeker. At det er Evelyn Beatrice Hall som har sagt dette. Det kan være lurt å lese teksten før du angriper den. Videre er jeg ikke knyttet til bloggen på noen måte. Det er direkte feil. Jeg kjenner styreleder i mot dag, noe du også gjør. Ut over det er det ingen tilknytning. Å påstå det er usant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.