7. juni markerer Norge slutten på unionen med Sverige. Det er offentlig flaggdag og i Trondheim er det salutt på Kristiansten festning den dagen. Unionsoppløsningen betydde at Norge ble en selvstendig stat for første gang, siden landet kom under Danmark i 1380. Feiringen av unionsoppløsningen kommer imidlertid i skyggen av grunnlovsdagen 17. mai. Grunnen til det er nok at 17. mai feiringen var en viktig del av den folkelige bevegelsen foran unionsoppløsningen og på den måten er blitt vår nasjonaldag.

Bakgrunnen for unionen

Sverige allierte seg med Russland og Storbritannia, mot Danmark og Napoleons Frankrike, på slutten av Napoleonskrigene. Da Napoleon tapte det avgjørende slaget i Leipzig i oktober 1813, gikk Sveriges hær mot Danmark og tvang fram Kielfreden i januar 1814. Her ble Norge et krigsbytte for Sverige. Som naturlig var, ble ikke dette oppfattet som rimelig i Norge. Eliten i Norge med stattholder prins Christian Fredrik i spissen, gikk i gang med å organisere en egen norsk stat, straks Kieltraktaten var kjent. Eidsvollsforsamlingen kom sammen i april samme år og vedtok den 17.mai, Norges Grunnlov og valgte samtidig Christian Fredrik som norsk konge.

Norge var da i prinsippet selvstendig, men verken den svenske kongen eller de europeiske stormaktene anerkjente staten Norge. Sverige gikk til krig mot Norge for å gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men Mossekonvensjonen den 14. august var et kompromiss. Sveriges kronprins Karl Johan gikk med på å la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre, mot at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge.

Ikke noe lykkelig ekteskap

Mossekonvensjonen ga Norge stor grad av selvstyre med egen grunnlov og parlament. Kongen var forfatningsmessig norsk konge i Norge og svensk i Sverige. Han var altså aldri konge av Norge og Sverige, men konge av Norge og konge av Sverige. Som konge av Norge var han norsk statsborger, og som konge av Sverige svensk. De to landene beholdt separate lovverk, styringsorganer, kirkeordninger, undervisningssystemer og forsvar. Deres eneste fellesinstitusjon utenom kongemakten var utenriksstyret, som var underlagt svensk kontroll. Det felles utenriksstyret gjorde at unionen i utlandet ble oppfattet som mer av en realunion, enn den faktisk var.

Selv om Karl Johan ble relativt populær i Norge, etter sitt kompromiss i Mossekonvensjonen, ble unionen aldri populær i Norge. Eidsvollsforsamlingen i 1814 hadde proklamert Norge som en selvstendig stat. Det målet sto klart for veldig mange. Et av de mange stridsspørsmålene var flaggsaken. Stortinget bestemte i 1821 utformingen av det norske flagget, men måtte bruke det forhatte unionsmerket, også kalt sildesalaten.

Unionsoppløsningen

Etter flere år med forhandlinger, politisk kamp og trusler om krig, proklamerte Stortinget unionen som slutt 7. juni 1905. Den konkrete bakgrunnen for vedtaket var striden om et eget konsulatvesen for å betjene den norske handelsflåte. Dette kravet hadde først og fremst et økonomisk motiv. Den underliggende bakgrunnen var nok at forsamlingen på Eidsvoll var inspirert av demokratiske omveltinger ute i verden og at den norske grunnloven ga større rom for demokratiske bevegelser enn svensk lov. Ut over 1800-tallet vokste det frem radikale politiske bevegelser i Norge, som var opptatt av mer demokrati og vår Grunnlov gjorde det mulig. Her kan nevnes lekmannsbevegelsene, målrørsla, kvinnesaksbevegelsen, stemmerettsbevegelsen og venstrebevegelsen . Det var da også når Venstre fikk flertall på Stortinget i 1884, at parlamentarismen ble innført. Tidligere hadde flere regjeringen overkjørt Stortinget. Når Venstre fra 1890 innledet den såkalte «knyttnevepolitikken» i unionsspørsmålet, var det for øvrig mange konservative svensker som mente at unionen burde oppløses, for å hindre radikal smitte.

Hvilken sildesalat hadde passet i dag?

I dag jobber Norges elite for integrering i EU, tross Nei i to folkeavstemninger. Den samme gjengen ivrer for å innlemme Norge i USAs kriger om verdensherredømme. Det er sørgelig lite snakk om Norges selvstendighet. Man kan skjønne at de økonomiske interessene til det norske borgerskapet gir andre preferansen enn på 1800-tallet. Den gang var den norske kapitalen svak og staten viktig for oppbygging av infrastruktur, utdanning og lignende. Dagens store norske selskap har bare Norge som ei trygg havn, for sine internasjonale investeringer.

Hva så med resten av folket? Er vi i samme båt? Hva skal vi med selvstendighet for Norge? Er ikke det viktigste at vi kan reise passfritt i EU og få godkjent vår utdanning der?

Kanskje det er dette Flagget vi skulle hatt

Rett til å bestemme selv

Helt fra dansketiden har demokratispørsmålet vært sentralt. Det har vært brei enighet om viktigheten av retten til å bestemme selv. Sjølråderett og medbestemmelse er grunnmuren i all foreningsvirksomhet og folkelige bevegelser. Man skulle tro det også var et sentralt tema for alle demokratiske partier. Realiteten er at elitens partier er mest opptatt av å forvalte de mektiges interesser. Selvsagt må man snakke om demokrati og støtte folkelige organisering, men man passer på at slike bevegelser ikke får innflytelse. Den politiske eliten innlemmer til og med Norge i internasjonale avtaler som reduserer norske politikeres myndighet, uten offentlig debatt.

Dersom vi mister de demokratiske verdiene som er grunnlaget for folkelige bevegelser, blir det ingen bevegelse. Det er også dette som er i ferd med å skje. Folk føler ikke det er viktig å delta på møter i fagforening, borettslag eller parti. Organisasjonene består, men bare som en spennende arbeidsplass for noen få. Medlemsorganisasjonene blir mer og mer likt forsikringsselskap. Organisering for at folket skal få makt gjennom samhold og engasjement, blir fjernere og fjernere.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.