Plastforsøpling

– til å leve med eller å dø av

Plast i ulike former inngår på en eller annen måte i det fleste ting vi omgir oss med.  

Plast og syntetisk gummi er fantastisk materialer

…………….. som er blitt en
kritiske faktor i dagens samfunn. Når vi sjekker rundt oss,
kan man bli svært overrasket. Plast inngår som vesentlige
komponenter i tekstiler, emballasje, smart-telefoner, PC-er, 
membraner, rør, fiske-garn og -nøter, rundballer og utallige andre produkter.
Ofte legges det tynne plastfilmer på papir for å gi dette ønskede
egenskaper. Uten plast ville dagens landbruk og fiskerier ikke
være mulig.

 Syntestisk gummi finner vi i store mengder i bildekk, kunstgress,
pakninger, hansker og mye annet. Bare i Norge bidrar slitasje av
bildekk med 8000 tonn mikroplast til naturen1.  

Plastmaterialer en generelt svært motstandsdyktige mot naturlig
nedbrytning, noe som gjør dem så nyttige for oss. Plastmaterialer
er laget av olje men kan utmerket godt være laget fra planter.
Plastens egenskaper og evne til å degradere i naturen avhenger
ikke av hva den er laget fra , men av hvilke typer molekyler den
er sammensatt av. Bioplast er sett på som miljøvennelig da den
er laget fra fornybare råmaterialer, men i naturen virker den helt
likt med plast laget fra olje eller naturgass. 

Hva er engangsplast  

Plast kan grovt deles inn i engangsplast og gjenbruksplast.
Engangsplast er derfor alle materialer som bare brukes en
gang. Dermed på blir sugerør av plast, engangsbestikk, 
plast på melkekartonger, rundballer i jordbruket, plaststrips
som brukes av elektrikere og i de tusen hjem alle kategorisert
som engangsplast. Selv bygningsplast faller i denne kategorien
selv om den ene gangen varer i 40 år. Bildekk faller absolutt i
kategorien engangsplast. 

Plasten forsøpler naturen 

Nå ser vi at plasten ender opp i naturen og har et ukjent
skadeomfang. Store mengder plast ender opp i havet og
påfører livet der skade. Hval og fisk med plast i magesekken
er kjent. I mange områder i verden er vannveier nesten
uframkommelige på grunn av plast som flyter over alt. 
Mye av plastmaterialene som har vært i bruk ender opp
i elvene, kommer ut i havet der store deler ender opp på
strendene, akkumuleres i visse områder ute på havet for
til slutt å synke til bunns. Det er estimert at 95% av plasten
som ender opp i havet kommer fra 10 store elver.2 To av disse
ligger i Afrika og åtte ligger i Asia. 

Plast samles inn fra elv for resirkulering in Manila, Fillipinene. 3 

I indonesia blokkerer plastsøppel kanaler og elver. 
Miltæret er satt inn for å hjelpe til.4 

Verre er det at plast males ned til stadig mindre biter ettersom tida går.
Når partiklene blir små nok så er de i stand til å passere inn i cellene
i organismene, inkludert mennesker. En studie i Sverige påviste nano 
plastpartikler i hjernen på fisk5. Vi kjenner ikke konsekvensene av dette.
Vi vet heller ikke om det vil oppstå bakterier eller andre typer
mikroorganismer i naturen som kan spise plast.  Det er indikasjoner
på at noen slike bakterier er i sving6, men det er så langt lite som tyder

på slike bakterier vil kunne hanskes med de enorme plastmengdene som
er i sving. Da slike bakterier vil kunne angripe plast-typer som vi ønsker
skal vare lenge så er det alt i gang studier for å finne måter å beskytte plast
mot denne type angrep. Vi kan derfor ikke satse at bakterier vil kunne
ordne opp. Selv om plast har mye energi så er det krevende for
mikroorganismer å nyttiggjøre seg plasten. Naturlig nedbrytning kan
i verste fall ta årtusener.  

Bakterier som kan spise hardplast (PET), sett i elektronmikroskop. 7 

Hva kan vi gjøre ? 

Plasten er uansett vårt eget ansvar så vi kan ikke sitte
passivt å vente på at naturen ordner opp selv. 
Vi er neppe klar til å gi avkall på plast da dette er en
fundamental del av de dagens menneskesamfunn. 
Utfordingene vil dessuten bli større i de
nærmeste årene. Det er kjent at bare i USA planlegges
det nå nye plastfabrikker som kan gjøre det mulig å
10-doble plastproduksjonen i verden.
Dersom vi ikke gjør noe nå kan plastforsøplingen
av naturen komme helt ut av kontroll. 

Utgangspunktet må være at all plast som er i naturen eller i bruk
skal samles inn på en forsvarlig måte og resirkuleres der det er
mulig. Det å kaste plast fra seg i naturen må ha en kostnad slik
at det blir lønnsomt å unngå å forsøple.  

Konkrete forslag som kan gjennomføres er: 

  1. Det legges en pant på alt salg av plastmaterialer. Dette kan være basert på kilopris. Prisen må være høy nok til at det lønner seg å samle inn brukt materiale. 
  2. Det organiseres mottakssystem for plast. De som leverer får kilopris for innlevert materiale. Dette skal gjelde også for plast som alt befinner seg i naturen. Dette vil aktivisere folk og organisasjoner som har lyst å tjene noen kroner. 
  3. Innsamlet plast sorteres i fraksjoner som brennes (varmegjenvinning) og fraksjoner som kan resirkuleres.  
  4. Norge må bidra til å organisere et internasjonalt system, slik at plast utenfor kontinentalsokkelen kan samles inn og belønnes ved hjelp av samme ordning. Dette vil bli viktig for å kunne aktivisere global oppsamling av plastsøppel, og da særlig fra de store vassdragene i Sør-Øst Asia. 

Det er dessutan viktig at det blir organisert forskning 
både på anvendelse, med hensyn på resirkulering, og
på selve resirkuleringen av plastmaterialer. I dag så blir
innsamlet plast fra husholdninger til dels brent og til dels
resirkulert8. Brenning er mest attraktivt da det generelt er
lite lønnsomt å resirkulere plasten. I en oljefri verden så
vil resirkulering være mye mere lønnsomt enn i dag.  

Plasten som er innsamlet sendes til Tyskland for
resirkulering eller brenning. Dersom vi skal ta kontroll
med vår egen plast så ville det vært lurt å utvikle egen
kompetanse på resirkulering av plast. Akkurat nå
virker det som vi har mange nye aktører i Norge
rundt plastproblematikk.  
Når,  for å ta et eksempel, «noen» har kommet fram til at
gamle fiskegarn og nøter som er plukket opp fra havet etter
mange år som tapt, ikke kan brennes, men må legges i fylling,
så tyder dette på at det er for mange useriøse aktører i sving.
Vi trenger å få engasjert kompetente fagpersoner 
og fagmiljøer og vi trenger myndigheter som har
vilje til å ta tak i problemstillingen før problemene
har vokst ut av kontroll. 

Stein Tore Johansen – Forsker